Paradokset: Optimisme

De finnes overalt. De er lett å kjenne igjen, og du veit de skiller seg ut. Jeg snakker ikke om utlendinger for once, det er nå snakk om en MYE farligere rase. Det er optimistene vi må passe oss for! De er som kakkerlakker, levedyktige i alle klimastrøk, og hvis du først blir kvitt én -reiser det seg nye som en føniks fra asken. Jeg må modifisere meg litt, jeg vil prøve å modifisere bildet av "optimisten" en smule. Du har nemlig to stereotyper, de med ukuelig tro på noe positivt, og de med en nærmest misjonerende trang til å fortelle om deres tro på den guddommelige optimismen. Er ikke det to sider av samme sak Elias? Nei mine kjære disipler. Hva er forskjellen på en religiøs person og en misjonær? Det er vel en smal sak for dere, O'min opplyste hærskare av lesere. Det er kult at du har en tro på at noe uendelig fantastisk kommer til å finne sted uansett hvor tragisk nedslående hverdagen din er, og på de som er nødt til å fortelle deg, til enhver tid, om hvor sterk troen deres på at det fantastiske kommer til å skje. Ser dere at jeg trekker en parallell til religion her? Det gjør jeg av to grunner. En fordi jeg er så grundig lei av de som er så sinnsykt vekke på lykkepillerusen sin at de tror at det kommer noe godt ut av de akkurat mista alle notatene sine før eksamen, ble frastjålet alle eiendelene sine og antakeligvis har brukt opp alle penga sine før husleia er sendt avsted. OG fordi jeg, trolig grunnet det flåsete gliset jeg ikke ser ut til å kunne tørke av meg, den gode auraen og den idiotiske imøtekommenheten min, blir et lett bytte for misjonærer fra alle slags trossamfunn mellom himmel og jord. Hvorfor er de nødt til å spre det glade budskapet om Mormons bok, Pinsemeningheten osv for meg, hver gang, alltid! Metodene deres er heller ikke alltid helt kosher, to say the least! Trikset mitt ærede publikum, for å unngå at slike ting gjenntar seg, eller drøyer ut i det uendelige er å lamslå de med noe de aldri hadde forventa seg, hva spør du deg nå? Har du noen gang sett en dude traske vuggende nedover gata, headsettet så høyt at omgivelsene nyter godt av det vandrende diskoteket, og med toner som tvinger sixpence'n til å hoppe opp og ned i takt med musikken. Se for deg det nå. Plutselig bryter vedkommende ut i den hissigste, helt unormalt aggressive tungetalen idet luringene i hvite skjorter, svarte slips, vannkjemmet hår og navneskilt med litt for mange opplysninger enn det som sømmer seg, rent opplysningsmessig sett, innleder en samtale som lyder noe alla: "hei, jeg heter Josef, har du hørt om Mormonerne?" Skremmer ikke det Jesus ut på en løpetur på vannet, gjør ikke noe det! Dette er ikke et krasst innleg hverken for eller mot religion, selv har jeg et katolsk livssyn, så be the best you can - but keep it to yourself! Poenget er at de fleste har godt av å feste tillitten sin til noe, enten det er et unormalt optimistisk syn på ting, J-dizzle up in the sky, eller Gudveithva det er som får your juices flowin'. Hvor denne grensa går er dessverre for noen, noe vag. Dette er en god rettesnor, tror du i din villeste fantasi at det er av interesse, virkelig genuin interesse for andre enn deg og dine meningsfeller? Kjør på, MEN hvis det er så mye som litt tvil knyttet til svaret ditt, gjør følgende: Ikke si en dritt. På forhånd tusen takk for å ha skånet oss. Det er som om du har en bissar filmsmak, og stadig insisterer på å velge film når den ukentlige filmkvelden står for tur, samme hvor mange av de forbanna kultfilmene du tvinger oss til å bivåne, du overbeviser eller konverterer ingen. Dette er vel den eneste gangen jeg ikke har en satirisk undertone rettet mot noen konkrete, for de av dere som alikvel følte dere truffet- ingen årsak, se dette som en tjeneste. Dagens gode gjerning er dermed unnagjort.
Peace