En god lærer...

Det er onsdag folkens! Ikke nok med at øser og pøser ute, så er det ikke en altfor solfylt hverdag as WE speak. Slapp av, er ikke blitt emo enda, men nå nærmer det seg, sike. Halvveis til bussen kommer jeg på at jeg har glemt treningstøyet, så da er det bare å snu skuta og traske gjennom alle søledammene og hente den forbaska posen. Jaja, når jeg kommer på bussen finner jeg ut at ipoden er tom for batteri, glemte selvsagt å skru den av igår, whoopwhoop! Setter en strek der, nullstiller meg NÅ. Fra og med klokka 9:00 skal alt bli bedre, i alle fall humøret mitt! Programmet for dagen er ikke det mest utfordrende, skal skrive om en oppgave, trene klokka 16:30, deretter bærer det hjem til barndomsheimen for noen deilige kjøttkaker, så er det rett ut igjen og vaske rottereiret, avsluttningsvis blir det en øl eller to med Kiellandsgjengen! Skal ta noen bilder, begynner å bli en stund siden sist jeg har lagt ut bilder, men det er fordi datamaskinen min er kaputt og mottar gjennopplivning! Krysser fingra for at hukommelsestap er det eneste jeg har å forvente meg, mer trøbbel med det vraket nå og jeg trekker ut ledninga! På et punkt må man ta til takke med minnene og la naturen gå sin gang, sånn er livet! Apropos livet, jeg studerer som kjent på Blindern og krysser fingra for at jeg en eller en annen gang iløpet av de neste åra blir lærer. I det siste har jeg fundert litt på om jeg skal ta noen år på høyskolen for å få en mer praktisk tilnærming til yrket, det er jo det som er opplegget med Høgskolen. Det er jo en gang sånn at det er flere veier som fører til Rom, men jeg føler at UiO blir en omvei, i verste fall en blindvei. Her er det lett å gå seg vill i all fritiden, og selv om jeg er en ansvarsfull kar er det lett å falle for fristelsen å ta for lett på ting. Jeg er ikke så selvhøytidlig at jeg ikke kan innrømme at tvilen i meg vokser stadig sterkere om dette er av særlig interesse lenger, tiden får vise hva jeg gjør! Poenget er at jeg vil bli en god lærer, ja rett og slett den beste! Selvhøytidlig eller ikke, noen ambisjoner må en da ha! Du går ikke 5 år på skole for å bli middelmådig, gjør du vel? Jeg har vært så heldig å få muligheten til å undervise fast ved en Osloskole i noen månder nå, og det er absolutt et fargerikt bidrag i hverdagen! Ingenting er vel mer givende enn det? Du gjør deg jo alltids noen tanker om hvordan det er å bli det du skal bli, og i de fleste tilfellene er nok det bildet for rosenrødt. Ikke det at det nødvendigvis er fullstendig virkelighetsfjernt, men det er kanskje ikke så glansfylt. I mitt tilfelle var det muligheten til å lære vekk noe, sånn som mine lærere lærte min klasse noe. Det er tydelig at jeg har hukommelsessvikt, for jeg erindret en oppmerksomhet som varte mer enn 43 sekunder. Situasjonen som oppstår så fort de har satt seg, tatt opp bøkene og gjort unna oppropet kan best sammenlignes med ragnarok. Alle har noe de skulle sagt, og man vil helst si det samtidig som alle de andre sier noe, men man vil selvfølgelig være den som blir hørt, og da har vi plutselig et lydnivå på gudveithvormangedesibel.
Fra min tid husker jeg lærere som truet med pisk, spanskrør og diverse avstraffelser, desverre for den fremtidige lærergarden er unga i dag gjort bevisst på rettighetene sine. "Du bestemmer ikke over oss Elias-pelias, det er det statsministeren som gjør" hva svarer man på det? En favoritt er å si du har vært i militæret, gjerne på hemmlig oppdrag, for da får de en ekstrem respekt. Du kan si hva du vil, har du vært i militæret trenger du gjennom brannmuren deres og får roa dem ned. Dagen jeg oppdaga det var en kjær dag, for å si det mildt!! Er det sånn at alt var bedre før? Jeg tror i alle fall det. Hvor respekten for eldre er blitt av er det ikke godt å si. En ting jeg husker spesielt godt var hvor merkelig det var å møte på læreren utenom skoletid. Det var noe nesten høytidlig, "hei Nina" også rødmet man nesten- noe i den duren. Det jeg opplever er selvfølgelig ikke noe i nærheten, "halla Elias, hva skjer a?" og så slenger de ut neven og forventer en high-five. JEG ER LÆREREN DIN, You will respect my authority! Nei grøss og gru! Hvor ble det av respekt for autoriteter? Heldigvis har jeg etablert et godt inntrykk blant de fleste elevene, men det hjelper liksom ikke. Hvem husker på alt som går bra, det er alltid de irriterende "episodene" som brenner seg fast! Den uforglemmelige episoden da to gutter endte opp med å kysse, et resultat av at 'når man er glad i hverandre så er det ikke unormalt å kysse' sluttningen, og så lurer på om man er homofil fordi man er skikkelig glad i kompisen liksom? Helt ærlig, bare det at jeg ikke frika ut er jeg fornøyd med. Jeg tror faktisk ikke at 100 år med studie forberder deg på en sånn situasjon. Jeg håndterte det med å forklare forskjellen på å like og like-like, og den gikk rett hjem. Nå er de bevisst på forskjellen på å ville ha-ha noen, og å like vennen sin. Hehe, jeg kan ikke si at jeg holdt maska under hele det foredraget, men jeg klarte meg i alle fall! Det som er mest lættis er at han ene kom bort til meg noen uker senere og sa at han likte meg, og da svarte jeg: Jeg liker deg og, men jeg er ikke hypp på å kline eller no! Hehe, han tok det pent, han har nemlig oppdaga hvor mye morsommere det er å kysse på jentene i klassen, så nå er vel Blomster og bien-praten rett rundt svingen, lucky me! Tanken om at jeg som lærer bare skulle undervise pensum er vel for lengst skrinlagt. Først kommer respektleksjonene, så kommer "the talk" og hvis det er noen ledige øyeblikk mot slutten av timen skal jeg prøve å gjøre rede for norske verb og sånn... Nå gjennstår det bare å finne ut hva som ligger i begrepet en "god lærer" ut over dette er det vel bare å konstatere at lærer'n er blitt oppdrageren i samfunnet! Kommenter gjerne hva du syns jeg burde vektlegge! Og har du en god blomster og bie historie, do tell!
Peace