En fars drøm.

En hektisk uke er omsider over! En velfortjent pust i bakken er ikke langt unna, og verden smiler ikke lenger oppned til meg. Beinhinnebetenelsen har forsvunnet som dugg for solen og jeg kan endelig snøre Vans'a på igjen og nyte de siste ukene med lave sko før vinterskoa finner veien ut av skoesken, og ut på gata. Det som suger med vintersko er at de ikke er vans. Og hvis de er vans så er de ikke varme, you feel me? Det er ikke sånn at jeg har tvangstanker eller no, det er bare det at når man har en vane, så er den vond å venne. Så klart jeg kunne dratt på meg noen gode og varme all-værs støvler og cruisa gjennom hele vinterhalvåret uten en forkjølelse, men blir ikke det å ta en snarvei? Du trenger ikke drikke deg så sinnsykt drita på vors, så bøtte innpå litervis med øl på byen for så å toppe heile driten med en frekk shot rett før stengetid. Poenget mitt, ladies and gentlemen, er at man gjør det(punktum) That's how I roll, jeg vet ikke med dere, men jeg har rett og slett et iboende behov for å ha på meg Vans, du har et behov for å være fullest, mens en annen kanskje trenger å gå med Hunterstøvler når det ikke regner, jeg mener hva i alle dager er det godt for?! Greit nok, her dømmer vi ingen. Men SERIØST(?) Nok om det! Det kan kanskje virke som om at jeg febrilsk prøver å flytte fokus bort fra meg og over på noe annet, eller noen andre. Og det er ikke helt feil. Fokus "hjemme" er bra, fokus "borte" er best!
Så nå sitter jeg altså her med John fra Spotify på full gnu og ser på bildene etter sist ukes photoshoot og nyter følelsen jeg fikk av å gå tur. Det er nesten seksuelt gitt! Haha, nå har jeg nok egga på meg nok hatere til å gå videre på agendaen. Så hva er egentlig greia krig a? Hvorfor kan ikke alle være venner og sånn liksom? Jeg drømmer om en verden med et fritt og fredfylt Palestina, et nytt Vietnam i Afghanistan og Alanzinho i en nøkkelposisjon på landslaget. Søndager er fine dager. Spesielt når man har lagt drikkekarrieren på hylla for en stund, og fritt kan nyte synet av triste sjeler på vei hjem fra gårsdagens synder og it-folket som har raida et loppemarked. One man's trash is another man's treasure, what ever liksom, det er mer same shit different toilet! Det er nesten kvalmt at vi er så rike at vi overbyr hverandre for å kjøpe søppelet til andre, ene og alene for å gå seiersgangen hjem, og så å ta seg selv i å ha vært litt for ivrig når man betalte 150 kroner for en glassugle og en retro stol, retro som i "så og si søppeldynge tilstand". Jeg elsker søndager jeg.
Peace