Da jeg lurte døden...

Dette er en tekst du kan røyke weed til! Vet a fader hvor jeg skal begynne. Brukt den siste tiden på å fylle hverdagen og hjernen med amerikansk litteratur og dets betydning. Ingen liten oppgave, men ikke noe jeg ikke kan hanskes med. Man må knuse noen egg for å lage omelett, for å si det sånn. Greit nok, det får greie seg med Fantomet-metaforer nå, eksamensdagen var omsider en realitet. Der sitter jeg, på første rad. Tryne til tryne med for et historisk vesen, fullstendig dopa ned på kamferdrops, og med fyrstekaka parat idet munshisen kicker inn. Ikke et syn for såre øyne med andre ord. Oppgaven leveres ut og pulsen slår i taket, ikke fordi jeg er nervøs, men riktignok en reaksjon grunnet et adrenalinsjokk. Jeg har selvfølgelig fått i oppgave om å svare på stykket jeg kjenner bedre enn innsiden av lukket avdeling, ikke Gaustad, men Kiellandsfilialen. M.Butterfly, det var bare å gi seg ikast med å skrible ned disposisjonen til det som kommer til å bli min første A, A pluss om de føler teksten nok. Men tilbake til adrenalinsjokket, hva skyldtes det? Nærmere gasskammerfølelsen tror jeg det er vanskeligere å komme. Gymsalen kjennes nærmest hermetisk lukket, og oksygen er det ikke foruten den jeg hadde i lungene på vei inn. Kamferdisen som oser ut fra de forskjellige gammlismunningene gjør ikke situasjonen bedre. Etter to timer med knap tre åndedrag bar det rett ut for en pust i bakken. Å konstatere at jeg var slått i bakken kan jeg konstatere ved å vise til blackouten. Plutselig våkner jeg opp, det første jeg husker er snusrestene noen så vakkert har etterlatt seg i taket på toalettet. Jeg har svimt av og ligger i fosterstilling på dassen, det lukter stramt, jeg tror jeg holdt på å kveles i mitt eget spy, så det var flaks at det ikke skjedde! Spretter opp og er klar for de siste rundene i kammeret før jeg kan levere. Den siste timen hadde jeg rundt regnet 4 turer ut. Dette biter lufteren seg merke i, hvorpå jeg parrer at jeg har klamydia og derfor må mige litt oftere enn de fleste. Setter ikke det varige spor i den stakkars sjela, er det rett og slett en zombie, i shit you not! Den narkisknekken og de sløve øya der skal det godt gjøres å rettferdiggjøre!(!) Ble 11 frekke sider, en knakenes god analyse. Gleden av å tråkke over dørstokken tror jeg om mulig er større enn når foreldre ser ungen sin for første gang, kombinert med følelsen brudgommen får idet han setter ned den litt tyngere enn forventa brura, etter å ha lossa henne over 'karmen for første gang siden livstidsdommen!
All's good that ends well!
Peace