Change(!)

Yes- Yes y'all and you don't stop! Come alive and give me what you got!
Det er en hard verden vi stadig åpner øynene til om morran for å stå opp og ta en del av. Likhet, frihet, brorskap og retteferdighet er nok noe som døde ut et sted mellom den tredje muskuteren og den siste mohikaner. Det vi sitter igjen med er en urban myte, et meningsfellesskap sjeldnere omtalt en Illuminati, de kjemper en utrettelig kamp for å opprettholde myten om at the Gentlemens ikke har trukket sitt siste åndedrag enda. Antakeligvis har du en mistanke om i alle fall en som muligens kunne gitt seg ut for å være en. Men akkurat som i Batmans glansdager er det mange copycaps, eller hermegåser om du vil. De prøver alt de kan å etterligne oppførselen, utøve de samme handlingene, men det blir like halvveis som å lage vaffler med salt istedenfor sukkker. Det ser likt ut, har samme konsistens og kan lett forveklses med hverandre, you see where I'm gettin' with this. Det er som om du skulle hoppet etter Wirkola, gått 5mila raskere enn Bjørn "überlunger" Dæhli eller skrevet som meg- it's just in our nature. I walk, I think and I talk akwardly, but than again I do what I do honestly. Dagens lille romstering rundt i tankene mine er motivert av en liten hendelse jeg velger å omtale som underlig. Ikke samme type underlig som nonsenset jeg fyller hvert innlegg med, men virkelig "wow, hva i alle dager skjer med verden..." Okei, her er roten til alt oppstyret. En gammel dame, av urnorsk opprinnelse for de som liker å ha oversikt over sånt, drasser på en typisk gammelpersonhandletralle, en sekk med håndtak og hjul på... I alle fall, den er som 'mitt skip', lastet til randen med pakker av forskjellige størrelser, du trenger ikke være Stephen Hawking for å se at det der er et dødfødt prosjekt. "En liten tue kan velte stort lass"-indeed. Etter å ha drasset tralla over en sneip er både føreren og tralla iferd med å deise i bakken. På mirakuløst vis holder "bestemor" balansen, en bragd som ikke fortjener noe mindre enn et enstemmig dommerpanel og karakteren 10. Jaja, pakkene går det desverre verre med. De ligger hulter til bulter, og selv om de er merket med "Fragile" tror jeg ikke jeg at jeg jinxer noe ved å ymte frempå at innholdet nok er mer knust enn ukas utsemte Xfaktor deltaker. Hell i uhell, gata er jo fullpakket av julehandlende mennsker, men fy skamme seg skulle de! Skylappene sitter nok litt for stramt på, for hvem er det som stopper for å hjelpe Humpty Dumpty? Ingen! Det er påtide å fyre opp lyskasteren og signalisere "Gentlemenna" om at hjelpen deres er ønsket. Det er merkelig det med at utlendinger- du vet at vi liker å kalle oss det av forskjellige årsaker, én: vi er ikke som traust, "norsk", bortskjemt ungdom, to: se punkt en. Identiteten til reddningsmannen er jeg blitt bedt om la bli hemmlig, for dersom den blir kjent er "han" ikke noe annet enn pretensiøs, akkurat som denne bloggen. Det må da kunne være mulig å være annerledes enn mainstreamen, tenke annerledes enn "pay-per-click" generasjonen- alt jeg kan be om her jeg sitter og tenker på de utdøende velgjørerne, som setter andres behov fremfor sitt eget er at tiden er moden for forandringer. Hilde Hummelvoll har da vel klart å banke inn det mottoet etter et halvt dusin år på den andre siden av skjermen(?) Nå er det vel ikke mer å si enn at du må begynne med degselv din grådige fjott, neste gang du er først til døra holder du den åpen til alle har kommet seg inn, ellers kommer det til å gå deg dårlig!
Peace- til de som har gjort seg fortjent til det.