fredag 11. desember 2009

A new something something!

A collaboration with great prospects!

Do you want to know where you were when FrelsersArmeneren and AkaM1k3 made shit pop 3 reals? I guess all you have to day is remember this moment...
Less is more, so I'll leave you with these few words Yes, Yes y'all!

Peace

søndag 6. desember 2009

Change(!)

Yes- Yes y'all and you don't stop! Come alive and give me what you got!
Det er en hard verden vi stadig åpner øynene til om morran for å stå opp og ta en del av. Likhet, frihet, brorskap og retteferdighet er nok noe som døde ut et sted mellom den tredje muskuteren og den siste mohikaner. Det vi sitter igjen med er en urban myte, et meningsfellesskap sjeldnere omtalt en Illuminati, de kjemper en utrettelig kamp for å opprettholde myten om at the Gentlemens ikke har trukket sitt siste åndedrag enda. Antakeligvis har du en mistanke om i alle fall en som muligens kunne gitt seg ut for å være en. Men akkurat som i Batmans glansdager er det mange copycaps, eller hermegåser om du vil. De prøver alt de kan å etterligne oppførselen, utøve de samme handlingene, men det blir like halvveis som å lage vaffler med salt istedenfor sukkker. Det ser likt ut, har samme konsistens og kan lett forveklses med hverandre, you see where I'm gettin' with this. Det er som om du skulle hoppet etter Wirkola, gått 5mila raskere enn Bjørn "überlunger" Dæhli eller skrevet som meg- it's just in our nature. I walk, I think and I talk akwardly, but than again I do what I do honestly. Dagens lille romstering rundt i tankene mine er motivert av en liten hendelse jeg velger å omtale som underlig. Ikke samme type underlig som nonsenset jeg fyller hvert innlegg med, men virkelig "wow, hva i alle dager skjer med verden..." Okei, her er roten til alt oppstyret. En gammel dame, av urnorsk opprinnelse for de som liker å ha oversikt over sånt, drasser på en typisk gammelpersonhandletralle, en sekk med håndtak og hjul på... I alle fall, den er som 'mitt skip', lastet til randen med pakker av forskjellige størrelser, du trenger ikke være Stephen Hawking for å se at det der er et dødfødt prosjekt. "En liten tue kan velte stort lass"-indeed. Etter å ha drasset tralla over en sneip er både føreren og tralla iferd med å deise i bakken. På mirakuløst vis holder "bestemor" balansen, en bragd som ikke fortjener noe mindre enn et enstemmig dommerpanel og karakteren 10. Jaja, pakkene går det desverre verre med. De ligger hulter til bulter, og selv om de er merket med "Fragile" tror jeg ikke jeg at jeg jinxer noe ved å ymte frempå at innholdet nok er mer knust enn ukas utsemte Xfaktor deltaker. Hell i uhell, gata er jo fullpakket av julehandlende mennsker, men fy skamme seg skulle de! Skylappene sitter nok litt for stramt på, for hvem er det som stopper for å hjelpe Humpty Dumpty? Ingen! Det er påtide å fyre opp lyskasteren og signalisere "Gentlemenna" om at hjelpen deres er ønsket. Det er merkelig det med at utlendinger- du vet at vi liker å kalle oss det av forskjellige årsaker, én: vi er ikke som traust, "norsk", bortskjemt ungdom, to: se punkt en. Identiteten til reddningsmannen er jeg blitt bedt om la bli hemmlig, for dersom den blir kjent er "han" ikke noe annet enn pretensiøs, akkurat som denne bloggen. Det må da kunne være mulig å være annerledes enn mainstreamen, tenke annerledes enn "pay-per-click" generasjonen- alt jeg kan be om her jeg sitter og tenker på de utdøende velgjørerne, som setter andres behov fremfor sitt eget er at tiden er moden for forandringer. Hilde Hummelvoll har da vel klart å banke inn det mottoet etter et halvt dusin år på den andre siden av skjermen(?) Nå er det vel ikke mer å si enn at du må begynne med degselv din grådige fjott, neste gang du er først til døra holder du den åpen til alle har kommet seg inn, ellers kommer det til å gå deg dårlig!
Peace- til de som har gjort seg fortjent til det.

lørdag 5. desember 2009

Hate it, or love it!

The half-dollar is back,
Thats what's up!

Before I self Destruct:

fredag 4. desember 2009

Life's a bitch, and then you die(?)

Even though it is an unquestionable fact, how do you live your life? It is a hairthin difference between the good and shitty times, but the change is there, no doubt about it! The reason for why I bring up this mindtwisting theme, is beacuse i'm caught in the middle! It's all about that dumdumdaddadum, things have gone by so increadably smoothly in the past couple of days that the concern has crown proportionally with the size of the stupid smirk on my face. Karma's not a force of which I put a lot of thought behind, but I have to admit that when good things happen, I take it as reward for my outstandig politeness and the wonderful things I just so happen to do all day long, all week long, all year long! Yeah, times go by fast, and I want it so bad I can taste it. The feeling you get when everyone is looking at you, perhaps on the buss, when you, the shady, long bearded foreigner, with Immotal Techinque or Brother Ali so loud on the headphones that you'd been as good off with a boomblaster on the sholder, making the person sitting next to you become a fan. You're jumping up, as the rest of the passangers jump to, leaving your seat free and prewarmed for a senior citizen, while they sit in the mess they created. The reason for why i'm jumping is because I need to travel in the speed of light if i'm gonna reach the pram thats on its way out of the bus while the mother is busy arguning with the babydaddy. You might not belive the events that occur in the sick, and twisted life that unfolds in front of my eyes from day to day, but than again, you're not me, thank to the devine power for that. A lot of cats walk arround and judge people they meet, and people they know. Put those Cats away and let me share a couple of realfelt ideas with you! Today's words of wisdom revolve arround the fact of whats comming to you when it's all swell and nothing but sunshine! A couple of clever fellows once said: "nothing but sunshine creates a new Sahara" Just relax, and take it Piano as we say in Norway, let the stress live it's own live, and claim the right's for the one you once had. Almost every one complain when they're in the down low, but as fast as they get to experience they lose their heads and spend money as a new-money Raper, or the state of Norway if you look closer into the spending traditions, or rahter the lack of being a country of culture. The lable of new-rich fits better than 11,5 sized vans. You respect a rich person/or a rich country, who knows, it may rain a little on you as well if it begins to pour. What i'm dwelling on is the fact that you're always looking in the mirror for consolidation, you've bought into the idea that you're worth is determined by what your outward apperance looks like. So when you're delt good cars, well you spend it all in one place, and we all know how that story ends. The point is, and should always remain, that you've gotta live like theres is a tomorrow, not in the sense of "the day after tomorrow", but that you cool of your hothead, and spread out the margin a little. I'm no fairytale ending representing the rewards of this mentality, @ all. Thats why I'm underlining the fact that you should do as I say, and not as I do.
I'll leave you at that,
Peace y'all!

onsdag 2. desember 2009

Da jeg lurte døden...

Dette er en tekst du kan røyke weed til! Vet a fader hvor jeg skal begynne. Brukt den siste tiden på å fylle hverdagen og hjernen med amerikansk litteratur og dets betydning. Ingen liten oppgave, men ikke noe jeg ikke kan hanskes med. Man må knuse noen egg for å lage omelett, for å si det sånn. Greit nok, det får greie seg med Fantomet-metaforer nå, eksamensdagen var omsider en realitet. Der sitter jeg, på første rad. Tryne til tryne med for et historisk vesen, fullstendig dopa ned på kamferdrops, og med fyrstekaka parat idet munshisen kicker inn. Ikke et syn for såre øyne med andre ord. Oppgaven leveres ut og pulsen slår i taket, ikke fordi jeg er nervøs, men riktignok en reaksjon grunnet et adrenalinsjokk. Jeg har selvfølgelig fått i oppgave om å svare på stykket jeg kjenner bedre enn innsiden av lukket avdeling, ikke Gaustad, men Kiellandsfilialen. M.Butterfly, det var bare å gi seg ikast med å skrible ned disposisjonen til det som kommer til å bli min første A, A pluss om de føler teksten nok. Men tilbake til adrenalinsjokket, hva skyldtes det? Nærmere gasskammerfølelsen tror jeg det er vanskeligere å komme. Gymsalen kjennes nærmest hermetisk lukket, og oksygen er det ikke foruten den jeg hadde i lungene på vei inn. Kamferdisen som oser ut fra de forskjellige gammlismunningene gjør ikke situasjonen bedre. Etter to timer med knap tre åndedrag bar det rett ut for en pust i bakken. Å konstatere at jeg var slått i bakken kan jeg konstatere ved å vise til blackouten. Plutselig våkner jeg opp, det første jeg husker er snusrestene noen så vakkert har etterlatt seg i taket på toalettet. Jeg har svimt av og ligger i fosterstilling på dassen, det lukter stramt, jeg tror jeg holdt på å kveles i mitt eget spy, så det var flaks at det ikke skjedde! Spretter opp og er klar for de siste rundene i kammeret før jeg kan levere. Den siste timen hadde jeg rundt regnet 4 turer ut. Dette biter lufteren seg merke i, hvorpå jeg parrer at jeg har klamydia og derfor må mige litt oftere enn de fleste. Setter ikke det varige spor i den stakkars sjela, er det rett og slett en zombie, i shit you not! Den narkisknekken og de sløve øya der skal det godt gjøres å rettferdiggjøre!(!) Ble 11 frekke sider, en knakenes god analyse. Gleden av å tråkke over dørstokken tror jeg om mulig er større enn når foreldre ser ungen sin for første gang, kombinert med følelsen brudgommen får idet han setter ned den litt tyngere enn forventa brura, etter å ha lossa henne over 'karmen for første gang siden livstidsdommen!
All's good that ends well!
Peace